Ny fiskeripolitikk

- Norsk fiskeripolitikk handler ikke bare om fiskere, det handler om mat, samfunnsbygging og verdiskaping. Det var Norges Kystfiskarlag sitt budskap under Globaliseringskonferansen i Oslo 14. oktober, hvor fremtidens fiskeri- og jordbrukspolitikk sto på agendaen.

Det er mange felles spørsmål om veien videre for jordbruk og fiskeri: Hvem skal verdiene fra ressursene komme til gode? Hvordan skal vi produsere mat til folket? Hvordan skal vi fordele arbeidsplasser og sysselsetting? Hvordan skal vi ta vare på kulturarv og kulturlandskap? Hvilke maktstrukturer har vi i dag? Og hvilke vil vi ha i framtida?

Vårt mål er en fiskeripolitikk og jordbrukspolitikk hvor samfunnsoppdraget står i sentrum: At havets og jordas ressurser brukes for å sikre nok og trygg mat, at verdiene tilfaller lokalsamfunn og bevares for framtidige generasjoner, og at vi ikke utnytter hav- og jordressurser på andre land og folks bekostning.

Situasjonen i dag

Fiskeri

Det er slått fast i Havressursloven at de viltlevende marine ressursene ligger til fellesskapet i Norge, og at de skal sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Dette prinsippet har lagt et viktig samfunnsoppdrag på fiskerne, men det utfordres nå av privatisering av fiskeressursene. Kvotene samles på færre hender, mindre fisk leveres på de mange lokale mottakene, og det blir dyrere for ungdom å slippe inn i næringa. Og det utfordres av en økt kamp om ressursene fra andre land, gjennom handels- og investeringsavtaler.

Kvoter har endt på handelsmarkedet, hvor det kjøpes og selges kvoter, og flere kvoter legges per båt. Å samle kvotene på færre båter var viktig tidligere, men i dag gir ytterligere strukturering et kvotesystem hvor kvoteprisene stiger til å være en inngangsbarriere for unge fiskere som vil inn i næringen, hvor betalingsevne bestemmer hvem som får fiske på fellesskapets ressurser, hvor gjeldsgraden stiger og det blir større fokus på å fiske nok fisk heller enn å ha best kvalitet og skape størst verdier per fisk. Vinnerne er rike redere som sitter på mange kvoter, og kystfiskere som velger å selge seg ut av næringa. På tapersiden står unge fiskere som vil inn i næringa og fiskemottak som ikke får nok fisk når kvotene selges ut av området.

En annen årsak til privatiseringen er svekkingen av trålerpliktene. Flere av torsketrålkonsesjonene er gitt med en forutsetning om at fangsten skal leveres til bestemte lokale fiskemottak for å forsyne industrien med råstoff i sesonger hvor kystflåten ikke har stor tilgang på fisk. Disse pliktene har blitt utvannet av de siste regjeringene, og i dag er det bare en liten del av fangsten som inngår i pliktsystemet som leveres der de skal. I 2017 foreslo regjeringen en ytterligere svekking av trålerpliktene, som heldigvis ble trukket etter store protester langs kysten i nord. Svekking av pliktene har ført og fører til nedleggelse av fiskeindustri langs kysten, og at en større del av fangstene sendes fryst og ubearbeidet ut av landet. Dette tilsier at man i liten grad oppfyller intensjonen bak å tildele kvoter til trålerflåta.

Det føres en politikk som svekker det miljøvennlige kystfisket som foregår med små båter nær kysten. Disse fisker med passive og selektive redskaper som er skånsomme mot havbunn og bestander. Den minste kystflåten har et klimagassutslipp som ofte er fem ganger lavere per tonn fisk enn de store trålerne. Det er svært energikrevende med trålere som reiser langt ut på havet for å fiske, som trekker tunge fiskeredskap etter seg, og som ofte fryser fangsten ombord.

Jordbruk

I perioden 1990-2015 har antallet gårdsbruk blitt redusert fra 100 000 til bare i overkant av 40 000. Jordbruksarealet per gård har derimot mer enn doblet seg. I 2015 er produksjonsvolumet per arbeidstime over dobbelt så høyt som det var i 1990. Satsingen på stordrift og volum skulle gjøre jordbruket robust, lønnsomt og mindre avhengig av tilskudd. Dette har ikke skjedd. Tvert imot står vi med et jordbruk som ikke er rustet for store værendringer, økende gjeld, utslitt matjord, og en selvforsyningsgrad på kun 40 prosent.

Importen av kraftfôrråvarer til å fôre opp husdyr er i dag over 1 million tonn årlig, mer enn en dobling de siste 15 årene. Halvparten av kraftfôret som brukes til norske husdyr er i dag importert. Sammenlignet med andre land, har Norge et høyt kraftfôrforbruk for drøvtyggere i kjøtt- og melkeproduksjonen. Beiteandelen for melkekyr har i løpet av 2000-tallet blitt redusert fra 18 prosent til 10 prosent. Fall i produksjon på egne areal og økt kraftfôrimport gjør at norsk matsikkerhet er betydelig svekket. De siste årene har volumet av norsk produksjon blitt redusert for de fleste jordbruksprodukter. Importvolumet av jordbruksprodukter er i løpet av 2000-talet nesten doblet til 4,5 millioner tonn årlig. Samtidig har vi overproduksjon av lam, sau og geit.

Virkemidlene i jordbrukspolitikken, spesielt tilskuddene, styrer jordbruket bort fra de målene som fellesskapet har for sektoren. Tilskuddene som gis til norske bønder, lave kraftfôrpriser, og investeringsstøtte til å bygge storfjøs, stimulerer bøndene til en volumproduksjon løsrevet fra arealressurser, driftsøkonomi, etterspørselen i markedet og ikke minst de politiske målene med jordbrukspolitikken. Slik tilskuddene har blitt brukt så har de heller ikke bidratt til bedre lønnsomhet i næringen. Et ensidig fokus på mengder og “økt produksjon”, undergraver jordbrukets samfunnsoppdrag, legitimitet, og lokale ressursgrunnlaget.

Målet med alliansen

I dag ser man en negativ utvikling i både havbruk og jordbruk. Mange av problemene er de samme; gjeldsvekst, fraflytting, manglende tilgang, utpressing av store markedskrefter. Vi trenger en fiskeri- og jordbrukspolitikk der samfunnsoppdraget står i sentrum. Det betyr en politikk der havets og jordas ressurser brukes for å sikre nok og trygg mat til befolkninga, verdiene tilfaller lokalsamfunn, og ressursene bevares for framtidige generasjoner, uten å utnytte hav- og jordressurser på andre land og folks bekostning.

Et mangfoldig fiske og jordbruk skaper livlige kyst- og distriktssamfunn som ivaretar gamle tradisjoner og kulturlandskap. Vi må ha en fiskeripolitikk hvor kvoter ikke skal kunne kjøpes opp av store selskaper for å gjøres enda større og ikke lar unge mennesker få tilgang til næringa. Vi trenger en jordbrukspolitikk som bruker areal og norske ressurser, og samtidig ivaretar det biologiske mangfoldet. Sett i et bærekraftsperspektiv, hvor de sosiale, økonomiske og miljømessige hensynene ses i sammenheng, blir det klart at vi ikke trenger et hav- og jordbruk med fokus på volum og ressurser fra land i det globale Sør. Vi kan heller ikke legge hele fiskerinæringa på trålere og store kystfiskebåter og jordbruket på industrielle bruk som har store negative konsekvenser på miljø og klima. I tillegg må norske interesser i handelsavtaler sikre matproduksjon, matsikkerhet, miljø, og arbeidsplasser, ikke handelen i seg selv. Fisk og landbruk skal være verktøy i å sikre samfunnsoppdraget.

Krav om ny jordbruks- og fiskeripolitikk

Jordbruks- og fiskeripolitikk handler ikke bare om fiskere og bønder, det handler om mat, samfunnsbygging og verdiskapning. Under følger våre krav om hva som skal til for å ta havet tilbake og jorda i bruk:

  1. Naturressursene tilhører folket. Verdiene fra jordbruket og fisket må bidra til sysselsetting og bosetting i lokalsamfunn, både i dag og i morgen
  2. Ungdom må gis tilgang til fiskekvoter og bruk
  3. Fangsten fra havet må leveres lang hele kysten og bearbeides i Norge. Når leveringsplikta for trålerne ikke oppfylles, må kvotene overføres fra trålerne til kystflåten.
  4. Fiskekvotene må ikke være omsettelige
  5. Fiskekvotene må fordeles mellom flåtegruppene på en måte som gir best kvalitet på råstoffet og mest miljøvennlig drift.
  6. Jordbruket må leve på og av norsk jord og mark
  7. Omdisponering av matjord må stanses og reverseres
  8. Nedleggelsen av bruk må stanses
  9. Sjølforsyningsgraden må opp
  10. Solidaritetsprinsipp må ligge til grunn: Norsk matproduksjon må ikke skje på bekostning av andres ressurser!

Signert av

Spire, ved leder Hege Skarrud

Natur og Ungdom, ved Gaute Eiterjord

Handelskampanjen,

Norges Sosiale Forum, ved Are Skau

Latin-Amerikagruppene,

Alliansen Ny Landbrukspolitikk, ved Kathrine Kinn

Norsk Bonde- og småbrukarlag

Norges Kystfiskarlag

Kystopprøret

havet

Kontaktinformasjon: Norges Kystfiskarlag Postboks 97, N-8380 Ramberg
Telefon: 76 05 21 00 | Fax: 76 05 21 01 | Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.