De nye utslippsreglene for akvakultur er ikke tilstrekkelige

Nærings- og fiskeridepartementet vedtok forrige uke at badebehandling med legemidler mot lakselus må foretas i brønnbåt og at lusebehandlingsvannet må transporteres bort fra anlegget, dersom oppdrettsanlegget ligger i eller nærmere reke- og gytefelt enn 500 meter. Utenfor 500 meters forbudet legger departementet fremdeles opp til at den enkelte aktør skal vurdere hvor det er miljømessig forsvarlig å dumpe badebehandlingsvann.

Det skulle bare mangle at ikke det åpenbare hullet som var i regelverket ble tettet. Fram til nå har badevann fra lakselusbehandling i og ved merd kunne slippes direkte ut i havet, også der anlegget har ligget innenfor eller i nærhet av reke- og gytefelt. Kystfiskarlaget ba i høst om at det ble gjort noe med dette, og finner det selvsagt positivt at departementet nå har tettet hullet i regelverket. Dette er likevel langt fra tilstrekkelig ut fra de forpliktelsene Norge har sluttet seg til gjennom internasjonale konvensjoner, og som er forankret både i naturmangfoldloven og havressursloven. Det er ingen overdrivelse å si at vi er svært skuffet og at vi hadde ventet større endringer.

Naturmangfoldloven blir ikke ivaretatt

Framtidig sameksistens mellom fiskeri og akvakultur avhenger av at fellesskapsressursene i havet forvaltes forsvarlig. Det er avgjørende at vi unngår å skade økosystemene i havet og at både offentlige myndigheter og næringen anerkjenner fiskernes bruk av havet. Fiskernes lokalkunnskaper og erfaringer må tillegges vekt. Vi viser til prinsippene som er nedfelt i naturmangfoldloven om at myndighetene skal legge vekt på kunnskap basert på generasjoners bruk av naturen, samt før-var prinsippet om at usikkerhet skal komme miljøet til gode, nedfelt både i naturmangfoldloven og havressursloven.

Vi finner det kritikkverdig at kun rekefelt og gytefelt for torsk kartlagt av Havforskningsinstituttet legges til grunn for regelverket. Dette betyr eksempelvis at hensynet til andre krepsdyr slik som krill, rødåte og hummer ikke ivaretas. Det samme gjelder viktige oppvekstområder og registrerte gyteområder for andre fiskearter enn torsk, samt gyteområdene for skrei i Lofoten og nordover. Disse områdene er kartlagt gjennom intervjuer med fiskere og deres observasjoner, og er allerede tilgjengelige i fiskeridirektoratets kartbaser. At departementet likevel velger å ikke ta hensyn til disse områdene i regelverket, betyr i prinsippet at det er fritt fram å dumpe kjemikaliene fra badebehandlingen direkte i disse områdene, så langt brønnbåtselskap og oppdretter finner dette miljømessig forsvarlig. Etter vårt syn tilsier føre-var-prinsippet at også disse områdene må inngå i forbudssonene for dumping av lusebehandlingsvann.

Til tross for sprikende og ufullstendig kunnskap om hvordan kjemikalier spres og hvilke konsekvenser de har for havmiljøet er det helt klart at vi ikke kan utelukke at lakselusmidlene har skadelige virkninger lenger unna enn 500 meter. Det har kommet fram mye ny kunnskap om lakselusmidlenes skadelige effekter på tare, dyreliv og økosystem, og forskningsresultater viser at skadelige konsentrasjoner av lakselusmidler kan forekomme i områder som ligger mer enn 500 meter fra utslippspunktet. Det har også kommet fram kunnskap om at krepsdyr som hummer, reke, krill og raudåte særlig påvirkes ved eksponering av legemidler. Norges Kystfiskarlag og en rekke andre høringsinstanser og fagmyndigheter, både Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet, har derfor ment at 500 meters regelen er langt fra tilstrekkelig ut fra et før-var- prinsipp.

Nærings- og fiskeridepartementet understreker selv at det er stor usikkerhet knyttet til miljøeffekten av lusemidler i oppdrettsnæringen, og begrunner regelendringen ut fra føre-var-prinsippet. Vi er derfor overrasket over at departementet ikke utvider forbudsområdene for dumping av badebehandlingsvann, og savner en begrunnelse fra departementet for hvorfor de har valgt å se bort fra før-vare prinsippet og de faglige råd som er gitt fra fagmyndighetene i saken.

Behov for et klarere regelverk

En framtidsrettet havbruksnæring må gi nullutslipp av miljøgifter til havet. Vi er av den oppfatning at det bør stilles krav om rensing eller oppbevaring slik at kjemikaliene brytes ned før badebehandlingsvann slippes i havet. Vi trenger et klarere regelverk hvor det fastsettes konkrete grenseverdier for utslipp, framfor et regelverk basert på oppdrettsaktørenes skjønnsvurdering slik som i dag. Grenseverdiene må fastsettes ut fra før-vare prinsippet. Det kan ikke være opp til den enkelte aktør å både vurdere hvor badebehandlingsvannet kan tømmes og hvilke konsentrasjoner og mengder som er akseptable. Det er nettopp denne tilnærmingen, og mangelen på offentlig innsyn, som bidrar til konflikt rundt etablering og drift av akvakulturanlegg, og som hindrer vellykket sameksistens mellom villfisk- og oppdrettsinteresser.

Åpenhet om kjemikaliebruk en forutsetning for å øke faktagrunnlaget

Norges Kystfiskarlag mener at en vesentlig forutsetning for å øke faktagrunnlaget om kjemikaliebrukens påvirkning på miljøet, er full åpenhet i dataene fra oppdretts- og brønnbåtselskap som kan bidra til denne kunnskapen. Det er av den grunn avgjørende at offentligheten får fullt innsyn i hvilken type legemidler som benyttes i oppdrettsanleggene til enhver tid. Likeså er mengde og konsentrasjon av ulike legemidler og virkestoff svært viktig å få kartlagt for å kunne beregne i hvor stor grad omkringliggende miljø blir påvirket av kjemikaliebruk. Ukentlige rapporter om disse opplysningene fra samtlige oppdrettsselskap må bli gjort offentlig tilgjengelig slik at opplysningene kan ettergås. Siden brønnbåter er sporingspliktige er det også nærliggende å kreve at sporing og ventildata for disse blir gjort offentlig tilgjengelig.

 

Kontaktinformasjon: Norges Kystfiskarlag Postboks 97, N-8380 Ramberg
Telefon: 76 05 21 00 | Fax: 76 05 21 01 | Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.