Kystfisker og styremedlem i Norges Kystfiskarlag Paul Jensen beskriver i dette leserinnlegget utviklingen av fiskeriene: Mens nærheten til ressursene og gode kunnskaper i fisket tidligere var de viktigste suksessfaktorene i næringa, er det kapitaltilgangen i dag som utgjør den viktigste forutsetningen for å kunne etablere seg som fisker.

Publisert blant annet her: http://nordnorskdebatt.no/article/gradighetens-tragedie

Hvem skal eie havet?

Dette er tema for den store havdebatten under Arctic Frontiers møte i 23. Januar i Tromsø (debattmøte på Hålogaland Teater). Helt fra Magnus Lagabøters tid til i dag har bruken av fiskeressursene vært en del av lovgivningen i Norge. Og, i likhet med andre store naturressurser som vannkraft og olje, så har lovgiverne sagt at dette er folkets felles eiendom og at rikdommen (grunnrenta) i stor grad skal tilfalle de som bor nær disse ressursene.  I tillegg står allemannsretten sterkt og loven setter også klare grenser for eiendomsretten og forbud mot adelskap og føydalisme. Dette er ganske unikt og har nok bidratt sterkt til å opprettholde den gode velferdsstaten, gitt muligheter for utvikling og gjort Norge til et av verdens beste land å bo i. 

Allmenningens tragedie.

Etter hvert som utviklingen av teknologi effektiviserte fiskeriene, så økte presset på ressursene og reguleringer ble helt nødvendig. Overinvesteringer i kostbar teknologi og overkapasitet samt stor deltagelse satte press på den totale lønnsomheten i næringa. Fri adgang til næringa med dårlige båter og utstyr samt kappfiske og stress utfordret sikkerheten. På 70 tallet omkom nesten 1 av 1000 fiskere pr. år. Denne utviklingen ble beskrevet som allmenningens tragedie og i denne situasjonen valgte myndighetene å innføre strenge begrensninger i adgangen til å delta i fisket. I 1990 mistet tusenvis av fiskere retten til å fiske og etter hvert utviklet det seg et system med omsetning og sammenslåing av rettigheter og kvoter. Denne struktureringen gjorde at tilgang til kapital ble det viktigste komparative fortrinn for å kunne etablere seg som fisker. Tidligere hadde nærhet til ressursene kombinert med gode kunnskaper i fisket vært de viktigste suksessfaktorene i næringa.

Hensikten med disse strenge tiltakene var å redusere overkapasiteten og få bedre lønnsomhet i næringa. Men når ingen effektive tiltak ble gjort for å redusere overinvesteringer så har vi i dag fremdeles en enorm overkapasitet og et egenkapital- og gjeldsnivå samt kvoteinvesteringer i næringa som er hinsides enhver fornuft. Dagens relative lønnsomhet er helt avhengig av lave renter og en ekstremt god ressurssituasjon. Vi ser også et økende press på forskere og myndigheter for å øke kvotene spesielt i pelagisk sektor hvor konsentrasjonen av rettigheter og føydaliseringa har kommet lengst. Allmenningens tragedie er derfor høyst nærværende også i dag.

Myten om den ulønnsomme fiskeren.

I alle næringer er det noen som driver godt og noen som driver dårlig. Også i den åpne allmenningen var det mange som hadde god lønnsomhet. Det som ofte kjennetegner disse dyktige fiskerne er at de har fullt fokus på fisket ( dvs. å ta opp mest mulig fisk til best mulig pris med minst mulig bruk av kapital og energi) og at de er fleksible nok til å tilpasse seg variasjoner i ressurser og reguleringer. De har med andre ord holdt på med sitt og ikke hatt behov for høylytt opptreden i media eller overfor politikerne for å drive lønnsomt. De ulønnsomme (som ofte har over- eller feilinvestert) vil ofte sette fokus på regelverket og at de er så spesielle at de trenger særrettigheter slik at de kan utvikle næringa videre. Bankene som ofte er medskyldige i feilinvesteringer har gitt drahjelp i lobbyvirksomheten og mange kunnskapsløse politikere har  fulgt opp med irreversible vedtak. Man har dermed havnet i den noe absurde situasjon at man har latt de dårligste fiskerne bestemme hvilke grep som skulle gjøres for at næringa skulle bli lønnsom. Gudmund Hernes skrev morsomme bøker om slik dynamikk på 80 tallet.

 

Kampen om grunnrenta i fiskeriene: ”grådighetens tragedie”.  

Å kunne leve av grunnrenta fra en rik naturressurs, å tilhøre adelen er nok et godt liv tenker vel de fleste. I fiskerinæringa har vi blitt gitt muligheten til å tenke og handle slik. For mange fiskere har muligheten til oppsamling av rettigheter vært fristende, for andre har muligheten til kjappe millioner ved salg av rettigheter man selv fikk gratis vært gode greier. For investorer og banker med økende angst for usikre aksje- og obligasjonsmarkeder, har den langsiktige grunnrenta fra fiskeressursene vært et fristende alternativ. At politikere og økonomer som ser at flommen av oljemilliarder til velferdsstaten tørker inn, lokkes til å tro at ytterligere rettighetskonsentrasjon, kvotepyramidespill og føydalisering  av fiskerinæringa skal gi bedre lønnsomhet, er kunnskapsløs grådighet.  At de samme politikerne som ikke makter å innføre alminnelig Co2 avgift i fiskeflåten innbiller seg at de skal kunne innføre en ressursrenteskatt i fiskerinæringa som vil kunne kompensere for de enorme samfunnsmessige kostnadene tapet av fiskerettighetene vil påføre mange kystsamfunn er helt utrolig. Framtidas grunnrente i fiskerinæringa er allerede i stor grad fordelt. Noe til de som har solgt sine rettigheter for god betaling, men mest til investorer og banker som har satt enorme mengder kapital inn i næringa. Disse investeringene i overdimensjonerte driftsmidler og kvotepyramidespill har selvfølgelig krav på avkastning før det kan bli aktuelt med innkreving av grunnrente til staten. Dette burde både økonomer og finansministre forstå. Den eneste måten å ta inn noe grunnrente fra framtidas fiskerinæring vil være å gjeninnføre formueskatten. Men det vil nok kunne bli et aldri så lite tankekors for dagens blå-blå regjering?

 

Paul Jensen

Foto: Bjørnar S Kolflaath - Norges Kystfiskarlag

Foto: NILS HENRIK MÅSØ / NRK

Kyst- og fjordfiskerne har førsterett til fisken

Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon har fastsatt hvor store mengder fisk, av forskjellige slag, norske og russiske fiskere kan ta ut av Barentshavet. Dette har kommisjonen gjort i 40 år, og samarbeidet høster stor anerkjennelse internasjonalt nettopp fordi kommisjonen er et effektivt instrument i fellesforvaltningen av de viktigste bestandene i Barentshavet. Resten av verden har akseptert at det norske og russiske folket har rett til fisken i eget farvann. Slik har det ikke vært bestandig – langt derifra.

Europeiske fiskere var, med sine trålredskaper, langt inne på norske fjorder og oppfattet den viltlevende fisken like mye som sin, som det lokalbefolkningen på norskekysten alltid har gjort. Særlig engelskmennene hevdet hardnakket at de hadde den samme rett til fisken som oss.

Norges Kystfiskarlag deltar i dag og i morgen på reguleringsmøtet i Bergen for å diskutere neste års fiskerireguleringer. Her vil vi blant annet ta til ordet for vi ikke aksepterer en lukking av rekefisket sør for 62 grader nord slik Fiskarlaget presser på. Videre ønsker vi sikre en solid avsetning til sildefiskere i åpen gruppe, slik at de som er nær ressursene har rettigheter til å høste av disse! Også for blåkveite må det fortsatt være en åpen gruppe for å sikre blant annet unge fiskere sine muligheter for og etablere seg i næringen. Norges Kystfiskarlag tar samtidig til ordet for å en debatt på fordelingen av torskekvotene mellom hav- og kystfiskeflåten.
Les våre innspill samlet her:
Kontaktinformasjon: Norges Kystfiskarlag Postboks 97, N-8380 Ramberg
Telefon: 76 05 21 00 | Fax: 76 05 21 01 | Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.