Høring om pliktsystemet

Norges Kystfiskarlag har levert skriftlig innspill til høingen i næringskomiteen om pliktsystemet. Vårt innspill til representantforslag 9 S (2018-2019), som er fremmet av fra stortingsrepresentantene Torgeir Knag Fylkesnes, Mona Fagerås og Audun Lysbakken. Saksfremlegg og møteagenda ligger på Stortingets nettsider.

Dagens pliktsystem fungerer åpenbart ikke etter intensjonen med ordningen, som er å sikre råstofftilførsel til industrien og sysselsetting og bosetting i distriktene. Det er behov for endringer i systemet som sikrer en bedre etterlevelse av Havressurslovens § 2 og § 3.

Norges Kystfiskarlag ga uttalelse i forbindelse med pliktkommisjonens innstilling i 2016, hvor det ble foreslått å gi berørte kystsamfunn en kompensasjon for den brutte samfunnskontrakten som tilgodeser disse med en kontantutbetaling som skal gå til «omstillingsformål».

Trålkonsesjonene ble tildelt på bakgrunn av at de skulle tjene samfunnene, og ikke aksjonærene. Ettersom trålerne ikke lenger oppfyller intensjonen med konsesjonene har de heller ikke rett til å beholde disse dersom pliktsystemet i sin helhet avvikles. Her står staten fritt til å endre fiskeripolitikken slik at intensjonen med pliktene ivaretas på en bedre måte enn de gjør i dag. Dette er et faktum som også ble påpekt i pliktkommisjonens rapport.

Trålerflåten må omstille seg – ikke kystsamfunnene

Med bakgrunn i dette mener Norges Kystfiskarlag det er innlysende at det er aktørene som har brutt denne samfunnskontrakten som må omstille seg – ikke de fiskeriavhengige kystsamfunnene. Det er et grunnleggende premiss Norges Kystfiskarlag forutsetter blir lagt til grunn i det videre arbeidet med pliktsystemet. Det er altså trålerflåten som må omstille seg slik at landindustrien kan nyttiggjøre seg av dette råstoffet for lønnsom bearbeiding i Norge. Hvis dette ikke er ønskelig, må trålernes konsesjoner i henhold til dagens lovverk trekkes tilbake og omfordeles til kystflåten.

Faglig og uavhengig gjennomgang av fordelingsnøkkelen mellom hav- og kystflåte

Uavhengig av overnevnte bør man snarest foreta en faglig og uavhengig gjennomgang av fordelingsnøkkelen mellom hav- og kystflåte, som påser at man sikrer samsvar mellom faktisk kvotefordeling og faktiske landinger fra trålere som omfattes av forpliktelser.

Dagens fordeling er ikke lovfestet og har aldri vært gjenstand for revidering siden den ble vedtatt av Norges Fiskarlag i 1989. Den har sitt opphav fra en tid hvor trålerne oppfylte leveringsforpliktelsene sine, og bør derfor ses på med nye øyne i forbindelse med gjennomgang av både plikt- og kvotesystem.

Fordelingen har riktignok hatt bred støtte av skiftende regjeringer og storting gjennom årenes løp. Etter vårt syn må delingsbrøken ta utgangspunkt i hva den faktiske fordelingen har vært i den senere tid av landinger fra trålere med tilbudsplikt. Den trålerflåte som benytter sine konsesjoner i tråd med intensjonen med leverings- og bearbeidingsplikt må få beholde sine kvoter. Den andel som unndras forpliktelsene må gradvis kunne overføres til kystflåten gjennom justering av etablerte fordelingsnøkler. Dette er man avhengig av for at ressursforvaltningen skal ha legitimitet hos næringa og befolkningen – ikke bare blant enkeltaktører. En slik gjennomgang vil også sikre regjering og storting det kunnskapsgrunnlaget som tilsynelatende mangler for å få ferdigstilt en ny stortingsmelding om pliktsystemet. Den vil også kunne bidra til å dempe det etter hvert så store presset fiskeriforvaltningen opplever med hensyn til ulike ekstrakvoteordninger, som etter vårt syn er et symptom på en overordnet feilfordeling av kvoter, sett ut i fra myndighetenes målsetninger i henhold til gjeldende lovverk. Alternativt må formålet med norsk fiskerilovgivning endres. Dette vil slik vi ser det innebære vesentlige endringer av Havressursloven og Deltakerloven.

Målsetning om økt verdiskapning av norsk fisk

I regjeringsplattformen som omhandler fiskeri står det at regjeringen vil jobbe for at industrien får tilstrekkelig tilgang på råstoff. Videre vil man at det blir skapt større verdier av hver kilo fisk og andre marine ressurser.

Myndighetene må erkjenne at nøkkelen til målsetningene om råstofftilgang og økt verdiskaping av disse i stor grad er knyttet til et prekært behov for at en større andel av råstoffet må kunne bearbeides lønnsomt i Norge. Norges Sjømatråd har anslått at norsk økonomi årlig taper 10 milliarder på at villfanget fisk går ubearbeidet ut av landet. Det er for oss et stort paradoks at det ikke finnes vilje til å diskutere overnevnte tilnærminger nærmere, all den tid det foreligger bred enighet i næringa om at dagens pliktsystem ikke fungerer etter hensikten. Tilbaketrekkingen av stortingsmeldingen om pliktsystemet for torsketrålere i 2017 vitner om at opprydningen av uheldige sider av pliktsystemet som regjeringen nå har varslet, må bringe på banen et system som har legitimitet i kystsamfunnene og den norske befolkning.

Selv om pliktsystemet i sin opprinnelige form i stor grad er uthulet, er ikke dette ensbetydende med at en slik utvikling skal kunne fortsette.

I så måte ønsker Norges Kystfiskarlag SV sitt representantforslag velkommen som et alternativ til flere av nevnte forslag i regjeringens videre arbeid med pliktsystemet.

Hvorfor må trålstigen stå fast?

Dersom man reduserer avsetningen til trålerne til det nivå, som er lik det de faktisk leverer til landbasert produksjon i Norge, og gir kystflåtens en større andel av den norske totalkvoten på torsk, så vil det styrke kysten vesentlig.

Arbeiderpartiets fiskeripolitiske talsperson og medlem av næringskomiteen uttaler at trålstigen står fast. Hvorfor må den det?

Den opprinnelige politiske begrunnelsen for å avsette 30% av norsk totalkvote på torsk til trålerne var at dette skulle sikre arbeid og inntekt til norske fiskeindustriarbeider for landbasert produksjon i Norge. Dette skjer i liten grad og slik har det vært en god stund allerede.

Hva er AP’s og næringskomiteens begrunnelse for at trålstigen skal stå fast. Det gjentas ofte, men det følger ikke med en politisk begrunnelse for hvorfor det må være slik for all fremtid. Det er for svakt.

Slik trålerleveransene fungerer i dag treffer de dårlig. Tråldrift er ikke å foretrekke dersom man setter fangstmetoden i et miljøperspektiv. Hva skal trålernes bidrag være i et grønt skifte – ingen ting? Tråldrift treffer dårlig i forhold til den opprinnelige målsettingen om arbeid og inntekt til dem som har valgt å bosette seg langs kysten og inne ved fjordene.

Dersom trålstigen begrunnes med forutsigbarhet, da bør man kunne ha en mening om hvem det er som skal ha denne forutsigbarheten. Er det de som har investert i trålkonsesjoner, som må sikres avkastning på investert kapital eller er det de, som har valgt å leve sine liv på kysten, som skal sikres arbeid og inntekt.

Store mengder råstoff levert fra trålerne produseres i utlandet og gir derfor liten sysselsettingseffekt her hjemme.  Det bør ikke være den norske næringskomite sin oppgave å sikre arbeidsplassene i Kina med norsk fisk.

Dersom man reduserer avsetningen til trålerne til det nivå, som er lik det de faktisk leverer til landbasert produksjon i Norge, og gir kystflåtens en større andel av den norske totalkvoten på torsk, så vil det styrke kysten vesentlig.

Arne Pedersen

Leder Norges Kystfiskarlag

Kontaktinformasjon: Norges Kystfiskarlag Postboks 97, N-8380 Ramberg
Telefon: 76 05 21 00 | Fax: 76 05 21 01 | Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.