Bygg fiskeriforvaltning som gir sysselsetting

Dersom fiskeriforvaltningen i større grad hadde basert seg på nærhets- og avhengighetsprinsippet, hvor ressursfordelingen ble betraktet i et regionalt og lokalt perspektiv, hadde grunnlaget for sysselsetting og bosetting langs kysten kunne vært sikret i langt større grad og i overenstemmelse med fiskerilovgivningens intensjon.

Selv om formålet med Havressursloven er å sikre ei bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av fiskeressursene som medvirker til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene, stiller en tilsynelatende stadig større del av befolkningen langs kysten spørsmålstegn ved oppfølgingen av loven, da det ikke skjer i praksis. Gjennom flere år og gjennom skiftende regjeringer har det blitt ført en politikk som i flere tilfeller har ført til det motsatte. Det mangler ikke på kritiske røster langs kysten som tar dette opp til stadighet. Vi har blant annet sett det gjennom Kystopprøret i Vardø, vi hører fiskekjøpere som uttrykker bekymring over den store andelen frossenfisk som landes, uten å bidra til nevneverdige arbeidsplasser i norske kystkommuner. Ordførere ser at fiskerettigheter går ut av kommunene til tross for at det finnes rike fiskeressurser i havet utfor stuedøren og nok av villige rekrutter som ønsker å etablere seg som fiskere i disse kommunene. Likevel møtes kystbefolkningens bekymringsmeldinger med skuldertrekk fra myndighetshold. Vår tidligere fiskeriminister kalte sågar de samme røstene for «mørke motkrefter» som svekket næringens omdømme som hindret nødvendig investering og satsing.

Ordfører i Røst, Tor Arne Andreassen stilte et svært betimelig spørsmål i Fiskeribladet for kort tid siden, hvor han forteller hvordan øysamfunnet på Røst rammes av en urettferdig og feilslått fiskeripolitikk. Videre spør Andreassen om det ikke er rimelig at fiskeressursene som hvert år hentes opp innenfor kommunegrensa i havet utfor Røst skal komme kommunen til gode? Svaret er selvsagt ja. Tørrfiskprodusentene på øya kom i vinter med et lignende hjertesukk hvor man ba om en egen «tørrfiskbonus» for å markere behovet for å sikre råstoffleveranser som kan gi øyas tørrfiskprodusenter forutsigbare rammebetingelser for fortsatt drift og produksjon av det helt unike kvalitetsproduktet Tørrfisk fra Lofoten, som Røst er en viktig leverandør av.

Røst representerer dessverre et «utmerket» eksempel på de utfordringene veldig mange av dagens kystsamfunn opplever. Landets fiskerimyndigheter bør derfor stille seg spørsmålet hvorvidt strukturen i dagens fiskeriforvaltning i tilstrekkelig grad er i overenstemmelse med kystbefolkningens- og fiskerikommunenes ønsker og behov. For å sikre en fremtidig livskraftig samfunnsutvikling langs kysten er det avgjørende at det utvikles forvaltningsmodeller hvor lokalbefolkningen kan dra nytte av å ha nærhet til fiskeressursene – kort og godt at nærhets- og avhengighetsprinsippet vies større oppmerksomhet i forvaltningen av ressursene. Dette trenger ikke gå på bekostning av en fremtidsrettet utvikling, som mange forsøker å tegne et bilde av. Tvert imot ville det bidratt til å gi kystkommuner som Røst større innflytelse i høyst berettigede spørsmål de etter normalt skjønn og etter norsk lov har all grunn til å kunne forvente.

En slik strategi ville vært både klokere og mer troverdig enn det dagens regjering legger opp til gjennom eksempelvis distriktskvoteordningen, som er et skrekkeksempel på symbolpolitikk som rammer kystsamfunn brutalt og urettferdig. Spesialordninger som skal kompensere de samme samfunnene med fiskeressurser de fra før er fratatt gjennom endringer av trålernes plikter, strukturordninger, heving av kvotetak, fjerning av fylkesbindinger osv, under påskudd av å skulle sikre lønnsomhet og økt verdiskapning. For hvem?

Hvis formålet med dagens fiskerilovgivning skal ligge fast, trengs det sårt en prinsipiell politisk debatt om hvilke virkemidler som i realiteten kan bidra til at høstingen av de marine ressursene fortsatt skal komme kystbefolkningen til gode. I motsatt fall må Havressursloven endres. Det er selvsagt også mulig, men jeg har så langt ikke registrert at det er flertall i Stortinget for en slik endring. Både regjeringsmedlemmer og stortingspolitikere inviteres herved til å løfte spørsmålet høyt og tydelig opp på den politiske agendaen. For det haster.

Kommentar i fiskeridebatt i Fiskeribladet av Annsofie Kristiansen, daglig leder i Norges Kystfiskarlag. 3. oktober 2018.

Kvotefordeling og åpen gruppe

For alle uttlate fiskeripolitiske mål, er åpen gruppe den som virker absolutt mest treffsikkert. Det skriver leder i Norges Kystfiskarlag, Arne Pedersen i denne kommentaren:

Fiskebåter i åpen gruppe er det samme som «gruppe II» i fisket etter torsk. Denne gruppen er åpen for enhver som er registrert i fiskermanntallet og eier fartøy som er innført i merkeregisteret, og ha en største lengde under 11 meter.

I 2018 har gruppen hatt ca 19 000 tonn torsk å fiske på. I tillegg kommer andre fiskeslag som hyse og sei med mer. Åpen gruppe består av ca 2400 fartøy som bidrar til stor sysselsettingseffekt og levende fiskevær langs kysten.

Åpen gruppe har inneværende år «overfisket» sin gruppekvote med vel 11 000 tonn. Dette har skjedd fordi hvert enkelt fartøy har anledning til å fiske mer enn den garanterte fartøykvoten (overregulering), alle i åpen gruppe har.

Det er ca 40 trålere med tillatelse til å tråle etter torsk. Trålerne har ca 109 000 tonn torsk å fiske på. I tillegg kommer andre fiskeslag som hyse og sei med mer. Per uke 43 gjenstår i overkant av 32 000 tonn torsk i trålgruppen. Trålerne fisker ikke opp hele sin tildelte gruppekvote, det av forskjellige årsaker.

Åpen gruppe er en populær gruppe for fiskerne å være i. Alt som fanges i åpen gruppe leveres, som dagfanget fersk fisk til landanlegg langs kysten.

Trålerne leverer i liten grad sine fangster fersk til bearbeiding ved norske landanlegg. Landingene, som i utgangspunktet var leveringspliktig, utgjør bare 10 % av det totale kvantum, som er avsatt til trålerne. Mesteparten av trålerfangstene landes enten rundfryst til fryserianlegg og sendes til utlandet for bearbeiding, eller fangsten produseres om bord i fabrikkskip.

Dette betyr altså at trålernes landinger til bearbeiding ved landanlegg i Norge utgjør kun 1/3 av hva sjarkene i åpen gruppe lander, da medregnet det såkalte overfisket i gruppen.

I den politiske debatten i stortinget, nå ganske nylig, betegnet fiskeriministeren overfisket av gruppekvoten i åpen gruppe, som dagens største fiskeripolitiske utfordring. Fiskeriministerens bekymring var at overfisket i åpen gruppe kunne bringe norsk kvoteregnskap for torsk ut av balanse.

For alle uttalte fiskeripolitiske mål er åpen gruppe den, som virker absolutt mest treffsikkert. Det gjelder for landbasert produksjon i Norge, for maksimal sysselsetting basert på norsk viltlevende fisk, for et bedre klima, for det kulturelle og sosiale liv til dem som har valgt å leve sine liv inne ved fjordene og ute ved kysten og ikke minst for et vedlikehold og utvikling av våre kystsamfunn.

Fiskere med båter i åpen gruppe er så visst ikke vårt problem, det er vår mulighet. Vårt største problem er at myndighetene tildeler fisketillatelser til trålerne når de i liten grad fyller myndighetenes egen målsetting.

Kontaktinformasjon: Norges Kystfiskarlag Postboks 97, N-8380 Ramberg
Telefon: 76 05 21 00 | Fax: 76 05 21 01 | Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.