Lite lag med god innflytelse

PaulJeg er stolt av å ha fått lov å være med i dette laget i snart 25 år. Vi har få ressurser, et budsjett på omkring  2 mill årlig. Likevel makter vi å markere våre saker i norsk fiskeripolitikk, takket være dyktige ansatte og meget engasjerte tillitsvalgte og medlemmer, sa leder Paul Jensen i sin åpningstale til landsmøtet torsdag.

 

Tale til Landsmøtet 2012Paul

Til høsten er det 25år siden starten på Norges Kystfiskarlag.
Det var mange i det etablerte organisasjonslivet og i media som spådde dette "ustrukturerte" opprøret et kort liv. Det er også en kjent sak at det ble brukt endel ressurser for å kvele denne trusselen mot den etablerte makta i næringa. Når Kystfiskarlaget i dag står fram som en effektiv og greit fungerende organisasjon så står det etter min mening stor respekt av det.
Kystfiskarlaget ble ikke den store organisasjonen for alle kystfiskerne som noen optimister så for seg, til det er det nok alt for mange geografiske og driftsmessige motsetninger også i kystfiskeriene. De som satset på og meldte seg inn i Kystfiskarlaget var nok de som maktet å se over disse motsetningene. Det er også klart at det å drive en organisasjon med små ressurser (budsjett på ca. 2mill) krever uhyre dyktige medarbeidere og ikke minst en stor porsjon idealisme og dugnadsarbeid blant medlemmer og tillitsvalgte, og det kan jo være veldig artig i perioder men slitsomt i lengden.
Så, står det stor respekt av alderen på 25år så står det faktisk mye større respekt av de resultatene en så liten organisasjon har oppnådd med så små midler. Så jeg må få si at jeg er stolt over å ha vært medlem i Norges Kystfiskarlag i snart 24år og ikke minst så er jeg stolt over å ha fått være styremedlem, nestleder og leder i tilsammen nesten 22år. Norges Kystfiskarlag har vært en veldig viktig del av mitt liv i denne perioden.
I min landsmøtetale i dag vil jeg se tilbake på det arbeidet vi har gjort. Si litt om hva vi har oppnådd, og hva vi ikke har fått til. Og si litt om hvorfor.
Da Kystfiskarlaget ble dannet var det mye uro i næringa. Etter 20 – 30 år med dårlig ressursforvaltning , var de fleste ressursene på et lavmål. Et utstrakt trålfiske etter småtorsk på oppvekstområdene i Barentshavet kombinert med nedfisking av de store pelagiske bestandene av sild og lodde hadde ført til biologisk og økonomisk krise for kystfiskeriene.
Mange havforskere, biologer og naturvernere hadde advart kraftig mot utviklingen, men så lenge myndighetene lyttet mest til de etablerte næringsorganisasjonene gikk forvaltningen sin skjeve gang.
Etter at Kystfiskarlaget kom på banen og i stor grad støttet disse kritikerne av fiskeriforvaltningen, har så godt som alle bestandsforvaltningsmodeller blitt drastisk endret. Til tross for mange protester fra Norges Fiskarlag og Fiskebåtredernes Forbund.
Det at vi i dag har gode bestander av alle de viktigste fiskeslag er en følge av gode forvaltningsmodeller kombinert med gunstige forhold fra naturens side. Og jeg er ubeskjeden nok til å påstå at uten Norges Kystfiskarlag i samarbeid med naturvernere og havforskere så hadde ikke dette vært tilfelle.
Men fremdeles fins svakheter i dagens modeller. Spesielt vil jeg trekke fram lodda som er en nøkkelbestand for å få optimal avkastning av fiskeriene. En kollaps i loddebestanden vil i dagens situasjon kunne få katastrofale følger for torskebestanden. Det er derfor helt ubegripelig at det ble igangsatt fiske på et relativt beskjedent gyteinnsig av lodde i vinter. At denne lodda i tillegg ble benyttet til mel og olje og betalt med godt under 2kr. pr. kilo kompletterer galskapen. Og jeg må bare nok en gang slå fast at dette fisket er en følge av krav fra Norges Fiskarlag og Fiskebåtredernes Forbund i Fiskerikommisjonen. Norges Kystfiskarlag protesterte kraftig mot dette loddefisket men vant ikke gehør.
Dersom årets lodderekruttering blir svak så er det noen som skal stå til ansvar. Det skal vi sørge for. Det viktigste er imidlertid å etablere en framtidig forvaltningsmodell for lodda som ikke gjør oss avhengige av flaks og at naturen hjelper oss. Derfor må forsiktighetsmarginene og føre – var nivået heves i dagens forvaltningsmodell for lodda, spesielt i perioder med høye bestander av predatorer som vi har i dag. Skal det kunne gjennomføres så er vi nok avhengige av et sterkt og pågående Kystfiskarlag.
Norges Kystfiskarlag har gjennom 25år hatt fokus på å forvalte ressursene slik at de gir høyest mulig utbytte til kystfiskerne og kystsamfunnene. Vi har derfor advart mot enkelte nye trender blant forskere og scenarioanalytikere. Den nye påstanden er at vi kan oppnå høyere utbytte av proteiner dersom vi fisker på et lavere trofisk nivå. Dersom torskebestanden og de andre predatorene fiskes ned vil det teoretisk være mulig å ta ut minst 2-3 mill. tonn med lodde pr. år. For de historieløse kan jeg jo nevne at det nettopp var dette vi forsøkte på 70- og begynnelsen av 80 tallet.
Masse proteiner men lite inntekter til kystbefolkninga. Hvor gjennomtenkt dette er kan man lure på når vi i dag sliter med å få omsatt 100 000 tonn lodde til konsum. Dersom lodda må brukes til mel og olje til dyre- og fiskefor blir også proteinregnskapet straks mye dårligere.
Det blir så hevdet at rødåte er framtida. Det pøses inn midler både offentlig og privat for å utvikle og reklamere for dette nye. Til og med vår egen salgsorganisasjon Norges Råfisklag satser penger på dette. Vi har ingen betenkeligheter med at noen forsøker å utvikle småskala nisjeprodukter av rødåte.
Det som skremmer oss er gigantomanien, vyene om å utvinne enorme proteinmengder ved storskala tråling. Ressursgrunnlaget skal visstnok være enormt, mer enn nok til at både fiskeressursene og rødåteindustrien skal få sitt.
Men det er jo slik at for at fangstverdien skal overstige drivstoffkostnaden så må man tråle i de tetteste rødåtekonsentrasjonene. Og så er det jo nettopp i disse tetteste rødåtekonsentrasjonene at de torskelarvene og den yngelen som skal overleve og bli framtidas fiskeressurser, befinner seg. Med finmasket trål vil alt dette bli tatt opp og drept.
De larvene og den yngelen som ikke finner disse tetteste rødåtekonsentrasjonene vil i stor grad sulte i hjel. Slik kan vi risikere at et framtidig rødåtefiske totalt ødelegger kystfisket og kystsamfunnene. Dette må forhindres.
Norges kystfiskarlag har vært og skal også i framtida være på vakt mot ei ressursforvaltning som kan skade våre kystsamfunn. For å få det til skal vi samarbeide med naturverninteresser, forskere, regionale politiske organ og politiske organisasjoner og vi skal gi faglige råd til myndighetene.
Men det er også noen områder der kystfiskarlaget har oppnådd lite. Når det gjelder rettigheter og fordeling har kystfiskerne tapt mye de siste 25 årene. Til tross for Norges Fiskarlags og myndighetenes forsikringer om at fordelingen ligger fast så har mesteparten av alle pelagiske kvoterettigheter blitt overført til havfiskeflåten.
Når det gjelder torsk og hvitfiskrettigheter så har kystflåtens andel gått ned fra 70 til ca. 50%. Årsakene til dette er at:
1. Autolineflåtens kvoter ble tatt fra kystflåten.
2. At strukturkvoteordningen kombinert med hjemmelslengdeordningen tillater overføring av kystkvoter til havfiskeflåten. Og dette skjer i aksellerende tempo.
3. At kystflåtens kvoter brukes i kvotebytte med andre land for at havfiskeflåten skal få fangstrettigheter i andre lands soner.
Alt dette har Kystfiskarlaget protestert mot uten å få gehør, men samtidig viser dette at Norges Fiskarlags og Myndighetenes retorikk om at rettighetene og fordelingen ligger fast er pisspreik.
Vi har full rett til å kreve tilbakeføring av tapte rettigheter. Men når det gjelder de pelagiske rettighetene er det gode grunner til å innse at Ringnotflåten gjør en grei jobb både mht. kvalitet, forbruk av drivstoff og selektivitet i fisket.
Når det derimot gjelder hvitfiskbestandene så gjør havfiskeflåten en mye dårligere jobb enn kystflåten både når det gjelder kvalitet, drivstofforbruk, selektivitet og ikke minst samfunnsmessig ved at mesteparten av fangstene sendes rundfrossen ut av landet.
Stortinget har gang på gang slått fast at de norske fiskeressursene tilhører det norske folk i fellesskap. Diskusjonen må være om hvem som gjør denne jobben best for det norske samfunnet. I torskefiskeriene er det soleklart at svaret er kystflåten.
Våre krav om tilbakeføring av torskerettigheter fra havfiskeflåten til kystflåten står derfor i høyeste grad ved like. Og er minst like velbegrunnet som tidligere.
Det er jo faktisk slik at dagens gode ressursforvaltning har liten verdi for kystsamfunnene dersom kystfiskerne mister retten til å fiske. Og det er nettopp dette spørsmålet vi ønsker avklaring på fra Fiskeridepartementet i dag. Hvem forvalters fiskeressursene på vegne av?
Og da tenker vi spesielt på torskeressursen som er den mest verdifulle av våre fiskeressurser. Det er også Torsken som er hovedtema på dette landsmøtet. Vi ser fram til redegjørelsen fra Statssekretæren.
Når vi tidligere har tatt opp dette spørsmålet har svaret vært at fiskeressursene eies av og forvaltes til beste for det norske folk i fellesskap.
Men dette svaret kan bety så mangt. Tradisjonelt har fiskeressursen vært forbeholdt kystbefolkninga. Deltakerloven, Råfiskloven og allmenningsretten har tidligere sikret at verdien av fiskeressursene ble rimelig greit fordelt langsetter kysten. Det universelle folkerettslige prinsippet om at nærhet til fiskeressursen gir rett til ressursen ble også godt ivaretatt i dette systemet.
Bruddet med denne praksisen kom i 1990 ved lukkingen av torskefisket for kystflåten. Lukkingen førte til privatisering og omsetning av kvoterettigheter. Likevel fungerte det bra som en regulert allmenning, så lenge kvotene var tilknyttet fartøy og til fartøyets lengde og at aktivitetskravet i Deltakerloven ble opprettholdt.
Det store bruddet kom ved innføringen av omsettelige kvoter og adgang til sammenslåing av kvoter (Strukturkvoteordningen) som Svein Ludvigsen startet og Helga Pedersen videreførte. Kombinert med at aktivitetskravet i Deltakerloven gradvis hadde blitt fjernet så åpnet dette for kapitalens inntog i kystfisket og helt nye eierskap til fiskeressursene.
Kvoteprisene spratt i været og ungdom og arbeidsledige rundt om i fiskeværene ble sjanseløse i kampen om fiskekvotene. Vinnerne ble de som kunne arve rettigheter uten å kjøpe ut søsken og de som hadde god tilgang på kapital. Det kunne like godt være solide rederier i havfiskeflåten og den store kystflåten som det kunne være stråmannselskaper for fiskeindustrien.
Men også de som hadde lurt bankene med på overinvesteringer i store kostbare fartøyer fikk bankene med på å måtte finansiere økt kvotegrunnlag.
Men dette systemet hadde også en annen gruppe vinnere, nemlig de som kunne selge kvoter som de selv hadde fått gratis. Det geniale med slike markedsløsninger er at både kjøper og selger sier at de er fornøyde. Selv om mange i ettertid tenker at de har betalt for mye eller at de har solgt for billig så vil ingen innrømme det fordi det kun vil framstå som egen dumskap.
Det er forståelig at de politikerne som så også de negative samfunnsvirkningene av dette strukturkvotesystemet ikke maktet å få gjennomslag mot en slik kompakt majoritet.

 

Taperne i dette systemet; ungdommene, de rettighetsløse, arbeidsledig mannskap og framtidas potensielle rekrutter til kystfisket mangler både kapital til kvotekjøp og organisatorisk kraft til å heve stemmen slik at den blir hørt. Kun Norges Kystfiskarlag og noen samfunnsforskere tok opp denne kampen, og tapte.
Det blir sikkert flere tapere i dette systemet. Fiskerihøyskolen la nylig fram en analyse som viser at gjeldsbelastninga i mange fullstrukturerte rederier er i ferd med å knekke eierne.
Vi ser også at mange fullstrukturerte rederier ikke har kapasitet til å kvalitetsbehandle all den torsken som de må ta på land i løpet av en kort vintersesong. Dette taper industrien og næringa som helhet på.
Mange presser fartøy og mannskap til det ytterste i dårlig vær for å få opp kvotene. Dette går ut over sikkerhet og arbeidsmiljø. Mange fokuserer kun på torsken og gir blaffen i å fiske andre fiskeslag som industrien trenger for helårlig drift. Denne fløteskumminga fører til at store kvoter med Sei og Hyse blir overført til Havfiskeflåten.
Vi beveger oss også inn i et system der kvotekostnader brukes til å begrunne redusert mannskapsandel i oppgjørsavtalene slik det er på Island. Mer arbeid for mindre penger. Er det dette fiskerne ønsker?
Jeg må også spørre; er det slik vi skal bli til verdens fremste fiskerinasjon?
Til slutt skal jeg nevne den store vinneren i dette systemet, nemlig Bank og Finansnæringa som går med rekordoverskudd midt i finanskrisetider og som henter ut rekordstore andeler av verdiskapinga i fiskerinæringa.
Og da er vi ved kjernen i vårt spørsmål til Fiskeridepartementet. Mener Fiskeridepartementet at Fiskeressursene skal forvaltes til beste for Oslo Børs, aksjonærene i Bank og Finansnæringa og oljefondet for slik å komme det norske folk til gode, Det er nemlig den mest logiske følgen av fortsatt strukturering og kvoteomsetning.

Eller mener Departementet at fiskeressursene skal forvaltes til beste for folket som bor langs kysten. Da må Departementet gjøre en oppsummering av også de negative følgene av struktureringa, og ta dette inn over seg. Så kan vi komme tilbake til diskusjonen om løsninger. Dagens omsettelige kvotesystem vil det ta lang tid å forandre.
Jeg må vel også si noe om årets store og vanskelige sak, nemlig minsteprisen på torsk. Hadde noen, i 1987 da vi startet Norges Kystfiskarlag, sagt til oss at minsteprisen på torsk ville være lavere om 25år enn den er i dag, så ville vi nok ikke ha dannet kystfiskarlaget, men heller henta fram et gammelt tau og funnet oss ei buska som var høg nok.
Vel vi er nå her, og til tross for lave priser, i relativt godt humør. Vi innser jo at kystfiskerne lever i et skjebnefellesskap med de lokale fiskekjøperne. Vi innser også at mange kjøpere sliter med dårlig økonomi. Og vi er glade for at det nå ser ut til å gå bedre for fiskeindustrien. Det bitre er at hovedårsaken til problemene for industrien gjennom flere år ikke ligger i for høye minstepriser.
Valutaspekulasjoner, priskrig både om råstoffet og i markedet, overinvesteringer, storstilte oppkjøp av kostbare kvoter samt overkapasitet som følge av at større og større andeler av norsk fisk rundfryses om bord og sendes direkte ut av landet. Det er de viktigste årsakene til krisa i industrien.
At FHL i sin dårskap fremdeles trekker fram minsteprisen som problemet må jo være en gammel ryggmargsrefleks som kan oppstå når man nekter å ta ansvar for egne feil.
Det er et faktum at vi blir færre og færre fiskere som leverer til minstepris. Havfiskeflåten fryser om bord og oppnår mye høyere priser enn oss. Den store kystflåten har stor mobilitet og råstoffmakt slik at de til tross for dårlig kvalitet ofte oppnår overpriser. Flere og flere av dem fryser også fangsten om bord. De eneste som leverer til minstepris er den minst mobile kystflåten, og vi blir færre og færre.
Dersom FHL innbiller seg at den minste flåten er i stand til å dekke alle tapene industrien påfører seg selv, med lave minstepriser, er de på villspor. Men det mest betenkelige er nok at Råfisklaget også ser ut til å befinne seg på dette villsporet.
Man kan bare spekulere i årsakene til det. Kan det være at Departementets arbeid med revisjon av Råfiskloven har gjort Råfisklaget nervøst og servilt slik at man ikke tør å bruke makta si?
Kan det være at Råfisklaget er dominert av representanter for havfiskeflåten og den store kystflåten som selv oppnår høye priser og egentlig gir blaffen i minsteprisen. Kanskje de ser det som en fordel å skvise de minste for selv å kunne overta og strukturere kvotene.
Eller er det kanskje slik at at Råfisklaget tenker litt for mye på utbyttet av sin kapitalforvaltning på 500 mill. Uttalelser fra Finansdirektør Veipe i forkant av prisforhandlingene kan tyde på det.
I alle fall. Vi bør finne tid i løpet av landsmøtet slik at Råfisklaget skal kunne redegjøre for dette.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si så mye om framtida. Det hadde jeg tenkt å overlate til landsmøtet og den nye ledelsen av laget. Jeg tillater meg likevel å legge fram noen nye tanker i disse klima- og miljøtider.
Det er merkelig at fiskerinæringa som eneste næring i Norge er fritatt for CO2 avgift og andre drivstoffavgifter. Kystflåten bruker kun ca. ¼ så mye drivstoff pr. kg. fisk, sammenlignet med trålflåten. Dette konkurransefortrinnet burde kystflåten få noe igjen for.
Dersom innføring av CO2 avgift ble kombinert med adgang til oppsplitting av trålkvoter for overføring til kystflåten og innskjerping av aktivitetskravet i Deltakerloven så ville kystflåten få et lite fortrinn i kampen om kvotene i framtida.
Dersom det ble gjennomført så ville Norge kunne innkassere en stor reduksjon i sine utslipp av klimagassen CO2.
Til slutt så vil jeg ønske lykke til med Landsmøtet i 2012.

Paul Jensen. Styreleder.

Kontaktinformasjon: Norges Kystfiskarlag Postboks 97, N-8380 Ramberg
Telefon: 76 05 21 00 | Fax: 76 05 21 01 | Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.